Etter å ha lett etter et nytt hjem til en hund selv, har jeg noen tanker som jeg har lyst til å dele. Det er ikke kun egne erfaringer jeg tar opp i dette innlegget. I løpet av årene på sosiale medier og ikke minst i hundemiljøet, er det reaksjoner og kommentarer en har fått med seg. Disse har selvfølgelig også bidratt til mange tanker rundt dette temaet og jeg tror det er på tide å ta noen av de opp til reflektering.
Først og fremst: respekt til de som gjør dette i stor grad!
Det er nemlig hverken en enkel eller ålreit oppgave. Du skal kunne tåle en del for å stå i denne prosessen som eier og den som leter. Det vil komme reaksjoner og kommentarer fra kjente og ukjente, henvendelser fra både noen seriøse og mange useriøse og ikke minst så skal du takle det kaoset av følelser du selv befinner deg i.
Hvem kjenner hunden best
Det er utrolig hvor mye andre plutselig vet og kan om din livssituasjon og ikke minst hvor godt de kjenner hunden din. Forbered deg på å måtte utdype i det lange og bredde om hva du opplever som problematisk eller uoverkommelig og hvorfor, hva du har prøvd og hvorfor, men også hva du ikke har prøvd og hvorfor ikke. Så bør du kunne gjøre rede for hvorfor du ikke bare kan legge tilrette enda bedre. Vær forbered på å måtte gjenta alt det mange ganger. Du vil få masse tips og råd, også de vil gjenta seg, men det holder ikke å ha nevnt at det allerede er prøvd. Selvfølgelig er det ikke vondt ment, det tviler jeg sterkt på. De fleste vil nok gjerne hjelpe og mener godt med sine råd. Men innimellom lurer jeg på hvor mye en uttalelse av en veterinær eller atferdsterapeut er verdt for noen, når de likevel ikke avslutter talen sin og overlater kompetansen til den som faktisk har den. Sett i det lyset av de siste hendelser i hundeverden og hvordan domstolene håndterer uttalelsene fra svært kompetente folk, samt bedømmer deres kompetanse, er det kanskje ikke så rart. Men om det skal være en ny standard bør den også brukes på andre arenaer. Kanskje vi skal tvile på om psykologer faktisk vet noe om menneskets sinn, når etologen ikke har noe kompetanse innenfor dyreverden? Men, det er et annet tema.
Det er merkelig hvor godt andre plutselig kjenner hunden din og vet hva akkurat den trenger for å få det bedre i samlivet med deg. Du bør forresten også jobbe med deg selv, se ting fra en mer positiv side. I noen tilfeller har det nok absolutt noe for seg, men ikke alt kan løses med litt mer positive tanker, dessverre. Dessuten så er det opp til den som er i situasjonen å definere hva den opplever som problematisk. Det er faktisk den som tilbringer mest tid med hunden og antageligvis den som alene (eventuelt sammen med en partner/familie) prøver å finne gode løsninger for alle parter. Dermed vil jeg påstå at den også er den som kjenner hunden best, og som regel vil ha best oversikt over hva som funker og hva som ikke funker.
Jeg vil også påstå at valget om å omplassere en hund som regel ikke ble tatt over natta, og at råd og tips ikke vil forandre på det så lett. Vær så litt forsiktig med å mase og mene for mye, det er vanskelig nok for eieren allerede.
Diverse råd
Om eieren ikke allerede har gjort det, kan du gjerne råde den til å skaffe seg profesjonell hjelp i form av en atferdsterapeut eller veterinær som har spesialisert seg på atferd. Denne terapeuten bør ha en solid utdannelse innen faget sitt og jobbe med metoder som baserer seg på nyere forskning og læringsteori, framfor en hundetrener som kaller seg det på grunn av 20 års erfaring.
Medisinering av hund skal kun anbefales av atferdsteraeputer med god kunnskap om det og i samarbeid av en veterinær. Den medisinen som hjalp din hund så godt, kan gjøre ting verre hos en annen, så ikke anbefal den med mindre du er veterinær og kan dette. Det samme gjelder å ta en hund av medisiner, gjerne veldig brått. ALDRI gjør det alene, det kan få alvorlige konsekvenser!
Kastrering er forresten ikke den store løsningen heller, i mange tilfeller kan det faktisk gjøre vondt verre, og du bør derfor være ganske forsiktig med å anbefale det over en lav sko. Dessverre skjer nemlig det mange ganger hver dag i diverse hunderforer. Også her skal det i så fall skje i samråd med en profesjonell.
Det finnes en rekke kosttilskudd som en kan teste ut ved ulike atferdsproblemer, også finnes det selvfølgelig noe som Bach blomstermedisin, Adaptil, ulike spraytyper og til og med alternative metoder. Det trenger ikke å være dumt å prøve ut noe sånt, men godta at eier eventuelt allerede har prøvd eller faktisk ikke ønsker å prøve det. Det samme gjelder dyretolk.
Selv om jeg personlig også har hatt veldig gode resultater med å medisinere egne hunder (sammen med veterinær), og kunne ønske at noen eiere ikke var fult så skeptiske og redde, kan jeg forstå at noen ikke ønsker å sette hunden på det. Det er nemlig ikke sånn at det er mindre skummelt for mange når det gjelder mennesker. Men i noen tilfeller kan riktig medisinering gjøre en stor forskjell og være til god hjelp.
Annonsen
Senest etter du har forsvart deg for hvorfor hunden ikke passer inn, trives eller ikke kan bli og alle rådene er lyttet til, diskutert og prøvd skal også annonsen diskuteres. For også den har selvfølgelig alle en mening om. Tekst og bilder er for fine, for dårlige eller ikke helt passende, men bedre forslag finnes ikke. Jeg synes det er viktig at en annonse inneholder de viktigste tingene om hunden og eventuelle problemer. Vær ærlig og prøv å gi et realistisk bilde av forholdene rundt hunden som trenger et nytt hjem. Ingen er tjent med å pynte på noe, aller minst hunden.
Prisen
Så er det det der med prisen. For den kan du jammen meg ikke sette for høyt, men heller ikke for lavt. Du vil få høre begge deler om du nærmer deg en av de ytterkantene. Jeg tenker prisen er ganske så viktig å tenke over nøye, og er enig i at en lavere pris vil kunne åpne opp for mennesker som ikke har mye penger å betale der og da, men kanskje et godt hjem å tilby. Men samtidig vil en lav pris også åpner opp for mye useriøst. En høy, kanskje for høy, pris vil kunne sile ut både useriøse og noen seriøse, men også her vil det fortsatt komme inn en del useriøst.
Et dyr skal ikke være gratis og det er heller ikke billigsalg en skal drive med. Noen av utgiftene en har hatt synes jeg det er greit å få dekket, men en vil uansett tape en god del penger ved å omplassere/selge et dyr.
Å finne en riktig pris er jammen ikke lett. Du skal tross alt sette en pris på et liv. Etter noen diskusjoner der jeg har måtte forsvare prisen jeg hadde satt, stilte jeg rett og slett motspørsmålet: “Hvilken pris hadde du satt på denne hunden med det du har fått vite nå?” Det ble fort stille, det er nemlig ikke så lett som mange først vil mene.
For meg er det flere faktorer som spiller inn: størrelse, rase (stamtavle eller ikke), alder, helsetilstand til selve hunden, forsikret eller ikke, og selvfølgelig eventuelle utfordringer hunden tar med seg.
Størrelse har jeg tatt med som en viktig faktor fordi jeg opplever at små hunder er fryktelig populære. På ingen måte tenker jeg at man skal bidra til de heftige prisene som er der ute, men en må ha i bakhodet at det er fristende for mange å prøve å skaffe seg en liten hund for en billig penge. Om den kan ha utfordringer med seg spiller ikke noe rolle om den er veldig søt. Ikke i første omgang, men på et eller annet tidspunkt vil det nok det og da har denne lille, søte hunden potensiale til å bli en kasteball.
Hovedmålet med en omplassering for meg er å finne et godt, helst bedre, hjem til hunden det gjelder. Å bli en kasteball er ikke en del av denne planen. Dermed ønsker jeg å sikre meg mest mulig om at hunden ikke havner i et slikt hjem. Er det sikkert at folk vil tenke mer over anskaffelsen av akkurat denne hunden når de betaler en høy pris? Ikke nødvendigvis. Men, om de betaler en for lav pris er det lettere å «kaste» de pengene, det tror jeg de fleste vil kunne si seg enig i. Attpåtil tenker, i det minste håper, jeg at menneskene vil tenke seg om godt før de kjøper en «dyr» hund. Og ikke minst en med problemer, for der føler jeg et enda større ansvar og ser viktigheten i å finne et godt hjem.
Så er det jo det at den prisen en setter i en annonse ikke trenger å være den som gjelder. En har alltid mulighet til å redusere den om et passende hjem dukker opp. Jeg har såpass tiltro til seriøse folk at de skjønner det og vil ta kontakt likevel. Det har i hvert fall jeg gjort tidligere, og vet andre gjør.
Om hunden er renraset eller ikke spiller tydeligvis inn for mange. Jeg ser en fordel i å vite hva som ligger bak hunden. Er det en blanding kan du være heldig og få vite mest mulig om hva den er blanding av, men du vil ikke ha noe garanti. Heller ikke er det sikkert at du får vite stort om generasjonene bak. Har hunden en stamtavle er det som regel visse raseegenskaper du kan regne med. I tillegg vil du ha innsyn i helseresultater på foreldredyr og noen generasjoner bak. Er hunden helsesjekket i forhold til typiske problemer i den rasen er det kanskje ikke så viktig å kjenne status på foreldre, men kan være greit for det. Om hunden ønskes å brukes til noe spesiell hundesport kan en stamtavle trengs, jeg er dog litt usikker på om ikke de fleste som skal satse på noe med en hund ikke heller går for å kjøpe en valp.
En ung hund vil kunne ha et langt liv foran seg og, eventuelt med litt jobbing, fungere fint i det nye hjemmet sitt. På små raser kan vi lett snakke om 10-15 år. Det er mange år «igjen» på hunden. Helsetilstanden på hunden tenker jeg også har litt å si for prisen. Er den frisk, og da mener jeg ikke at den bare har med seg en vanlig veterinærattest, men har tatt flere spesifikke undersøkelser, er det fysisk ikke noe galt med den. Forsikringer er det kjekt å kunne overta, så jeg ville nok heller valgt en hund som allerede var forsikret og ferdig med en eventuell karenstid enn en som ikke var det. En oversiktlig sykehistorie vil dessuten kunne gi deg noe oversikt over hvor frisk hunden har vært hittil. Det kan alltids oppstå noe senere, men viser hunden tegn til allergier eller for eksempel lavt stoffskifte i tidlig alder vil det antageligvis ikke bli bedre med alderen.
Den psykiske tilstanden til hunden har en del å si for prisen også. Men jeg er litt usikker på om jeg faktisk synes at en hund som sliter skal være billigst mulig. Og det er rett og slett av den grunn jeg tidligere har nevnt. Målet med å finne et nytt hjem skal være å finne et godt/bedre hjem, der de nye eierne er forberedt på å måtte legge litt arbeid i den hunden. Det skal være gjennomtenkt og ikke bare et «den er så søt» kjøp. Hunden skal i sitt siste hjem (selvfølgelig har vi aldri en garanti for det, det hender livet tar sine egne beslutninger). Dette siste hjemmet skal jo helst være et hjem som passer den hunden så godt at problemene ikke blir like store, og mulighetene ligger tilrette for å jobbe effektivt med de. Så hunden og den nye familien på sikt vil få et godt samliv og mange fine år i lag.
Kontrakt
Skriv en kontrakt! Dette synes jeg er veldig viktig. Skriv en utfyllende kontrakt der viktige punkter blir skrevet ned. Eksempler finner du på nettet, blant annet har kennelklubben en mal en kan bruke. Ellers er det mange som driver med omplassering som gjerne gir deg noen tips på hva den bør inneholde.
Avl
Noe som jeg har måtte diskutere med interesserte var faktisk avl. Og på en måte sjokkerer det meg. I mitt hodet er ikke en omplasseringshund det jeg ser etter når jeg har ønske om avl. I hvert fall ikke om jeg har seriøse planer om avl eller generelt er en hundeeier med et visst nivå av forståelse. Det er selvfølgelig veldig mange omplasseringshunder som ikke har noen som helst problemer, men hos mange er det ulike grunner for omplasseringen. De fleste grunnene som innebærer atferdsproblemer er i mine øyne ikke forenlig med det jeg ser etter i en god avlshund. For meg er det selvfølgelig en forskjell mellom uvaner hunden har lært seg som å hoppe på folk eller å stjele mat, og problemer som angst, usikkerhet, aggresjon. Med mindre vi kjenner hunden, vilkårene hos oppdretteren og hundens linjer veldig godt, har vi ingen muligheter til å vite noe som helst om det genetiske utgangspunktet hunden har med seg. Heller ikke vet vi sikkert om det vi blir fortalt er sant.
Hvordan vet vi da om det kun er enkelthendelser eller miljøet hunden før har bodd i som har ført til problemene? Selvfølgelig kan ikke alt legges på gener og heller ikke på oppdrettere, men en hund fra linjer med en del usikkerhet og angst for eksempel, har et dårligere utgangspunkt enn en fra linjer uten. En hund som har med seg et bra utgangspunkt genetisk og har fått en bra start hos en oppdretter vil nok takle utfordringer senere i livet bedre, og dermed mindre sannsynlig utvikle alvorlig problematferd. Så er det så feil å lure på om en hund med atferdsproblemer som omplasseres virkelig vil kunne stille som bra avlsmateriale? Må alt av gener gis videre bare fordi det fysisk er mulig? Og er det verdt å ta slike sjanser når vi har så mange såkalte problemhunder i verden fra før? Bør en ikke heller kjøpe en valp eller voksen hund som selges med potensiale som avlshund?
Og så tenker jeg jo også på om en hund med bagasje og utfordringer i livet, om så tidligere, absolutt trenger å utsettes for den fysiske og psykiske påkjenningen det er å bære fram valper og å oppdra de? Kan den ikke bare få lov til å leve et bedre og rolig liv hos nye eiere?
Jeg har hørt om tilfeller der hunder har blitt kjøpt, for så å sette valper på de (vi har alle hørt om såkalte valpefabrikker), eventuelt beholde en valp og selge hunden videre. Vi kan vel anta at målet ved det er maksimering av penger og ikke hundens beste. Det fører oss videre på et annet tema jeg har måtte diskutere. Faktisk samtidig med akkurat avl.
Videresalg
Og det er videresalg eller videre omplassering. Noen synes ikke det er greit å sette opp en kontrakt, der det står at hunden ikke skal selges eller omplasseres videre uten at tidligere eier/oppdretter får beskjed, og mulighet til å ta den tilbake. Det kan føles som om de ikke får bestemme over sin egen hund. Og det kan jeg forstå, samtidig som en sånn del av en kontrakt ikke er noe jeg selv hadde hengt meg opp i. Jeg har forstått at det er et ganske så vanlig punkt i mange kontrakter, til og med en del oppdrettere har det med når det gjelder salg av valper.
I mine øyne er det først og fremst ment til å beskytte hunden. I mitt tilfellet ønsket jeg å unngå at hunden kunne bli en kasteball, for det er ikke så usannsynlig at den kunne blitt det. Jeg tenker det er en ålreit sikkerhet å ha, både for oppdretter/selger og for den nye eieren. Skjer det noe har hunden et sted å komme til.
Samtidig som kontrakten inneholder noe som dette, betyr det ikke at jeg skal kreve hunden tilbake bare fordi det står der. Om nye eiere ringer meg om fem år og forteller om endringer i livet som gjør at de ikke kan ha hunden lenger, men det står noen klar til å overta, som hunden liker og er trygg på, så er jeg den siste som kommer til å stille meg i veien for det. Men er det sånn at ingen står klar, så skal den hunden slippe å havne i noe nødhjem, kennel eller et eller annet annet sted.
Jeg ønsket det beste for denne hunden, hjemmet før meg kan vi ikke satse på der. Oppdretteren er såpass langt unna og utilgjengelig, at den tassen her kan trenge noen som tar på seg det ansvaret. Jeg tar det på meg, fordi jeg har mulighet til det. Det finnes mange som ikke kan eller vil det, og det må være vi bare akseptere og respektere.